jan_e: SESONGSTART I KOLONIHAGEN
april 16th, 2008
Jeg er begunstiget med en hvitmalt hytte og en frodig hageparsell – mellom Ring 2 og 3, midt i Oslo. For en luksus det egentlig er!
La gå at forrige sesong var preget av nedslående varsler fra Meteorologisk Institutt. Med få lysglimt fra Blindern og oven, ble det, utover hagearbeid og kompostering, saktens tid til funderinger og tanker.
Var det da jeg klippet tuja-hekken ved naboens tomt i nord, eller malte opp stakittgjerdet mot fellesgaten i sør – at inspirasjonen kom? Mon var det da regnet trommet høylydt mot det uisolerte taket – at jeg for alvor kom igang med skrivingen? For ifjor, i min urbane lunge, under og mellom bygene, forfattet jeg en ennå upublisert novelle om intense ungdomsår i Paris. Det endte med at jeg lovpriste hver og én av de himmelsendte dråpene.
Som den utålmodige sjel jeg er, klarte jeg ikke å vente på meldingen fra Vannkomitéen om tilkobling av det livgivende likvidium, som jo er selve Tegnet på årets sesongstart. Dermed viet jeg gårsdagen til såing av frø til det som skal bli sukkererter, redikker og tomater i grønnsakhagen, og fargerikt skrud i blomsterbedet. Alt ble møysommelig prekivert på kjøkkenet her hjemme, i små potter, nennsomt dekket til med tynn plastfilm – ifølge Plantasjens ekspertise en sikker metode for å få vekstene til å spire, og gro.
Hva vil årets sesong bringe? Når hagegrinden lukkes bak meg, er jeg på befriende avstand fra telefon og TV, og vil få ro til å sortere tanker, gjøre opp status og finne sjelefred. Dette vet jeg, for jeg har opplevd det før.
Samtidig er jeg åpen for … l i v e t: Jeg kan nesten ikke vente på lykkefølelsen det er å observere hunden i fritt leide med nyslått plen under potene. Særlig ser jeg frem til å tusle ut i det duggfriske morgengrønne med en kopp nytraktet kaffe i hånden. Og jeg skal nyte lange, dorske dager, hvor den eneste bekymringen består i å fjerne ugresset som i nattens få timer har vært uforskammet nok til å hevde seg blant staudene.
Jeg har allerede forberedt venner og bekjente på invitasjon til å ta del i magien: Å varmes av solens velgjørende stråler, mens kylling og grønnsaker mesker seg på kulegrillen. Å favnes av stjernehimmelen, som kapsler inn 20 grader pluss. Ved midnatt.
Jeg kjenner det på hele kroppen: Jeg ser virkelig frem til en ny sesong i kolonihagen!
Sogn Hagekoloni, Oslo, 16. april 2008.
jan_e: DE ENSLIGES PARTI (D.E.P.
april 6th, 2008
(STEMNINGSRAPPORT FRA STIFTELSESMØTET)
"Vi stifter De Ensliges Parti – og kaller det D.E.P. Vi verver alle aleneboende (*), og blir størst av samtlige på Tinget!" (Forsiktige, men forventningsfulle reaksjoner fra salen). "Jeg har vært singel i en mannsalder, og øyner ingen endring i sivilstatusen. Dermed er jeg formann. Du i den tilknappete skjorten – du tar sekretær-biten?"
(Formannen hever en knyttet neve): "Hvorfor avkreves enslige for ektefolks momssats og el-avgift på linje med partnere? Hvorfor innrømmmes vi ikke reduksjon i husleien og ved befraktning med trikk og tog? Hvorfor dette fraværet av incitamenter fra Finansdepartementet, på tross av vår evne til å overbære vårt eget selskap, samt vårt ikke ubetydelige bidrag til fellesskapet?"
"Inntil vi single tilgodeses med litt moro over skatteseddelen, nekter vi å godta flere fantasifulle forordninger for barne- og storfamilier, såsom varmlunsj med kvantumsrabatter, rimeligere turer i den nedlagte spøkelsestunellen for dem under 12 og fri adgang for babyer ifølge med mormor – for hva blir det neste – subsidierte tempur-madrasser til dobbeltsengene til sær- og samboere?"
(Formannen nipper til innholdet i vannglasset). "Vi orker ikke gneldringen fra småbarnsforeldre om statsfinansierte barnehager og bleieavtaler som fordyrer vår Fjordland-meny. Vi makter ikke sippingen fra gifte minstepensjonister om lavere egenandeler, og nitroglycerin på blå resept. Med dobbel pensjon, har de vel råd til å takle utgiftene sine, også til hjertedropsene?" (3 tilårskomne venninner rister på hodet, og forlater møtelokalet).
(…). "Av tallrike innkomne forslag til statutter og prinsipper, nevnes øremerkede midler til kontakt-telefonene vi gjerne tyr til i våre mer tilbaketrukkede stunder, samt til fradragsberettiget speed-dating for frustrerte fraskilte som har havnet i ensomhetshelvetet. Vi fremmer også et riksdekkende forbud mot å legge Eva Solo under edelgranene våre – idet produktbenevnelsen kan rippe opp i såre følelser hos forsmådde D.E.P.’ere i forbindelse med Julehøytiden."
(Etter en kontant og synkron klappsalve, setter formannen inn dolkestøtet):
"VI TAR MAKTEN I 2009 – IHVERTFALL I TJUE TRETTEN!" ©
(Stoler skrapes mot parketten, før de fremmøtte etterhvert setter kursen mot sine respektive hybelkaniner).
… "Og dere – D E R E ! På veien ut rydder vi litt alle sammen!"
Oslo, 6. april 2008,
(*) Norge teller, iflg. oversikt fra Ensliges Landsforbund, 803.000 aleneboende.
jan_e: LOVSANG TIL KIM FRIELE
mars 30th, 2008
Nå som klokken justeres og våren er like om hjørnet, henger det i luften at vi skal gå rundt og stråle av lykke. Det er i seg selv et forventningspress som er til å bli deprimert av. Idet jeg står opp denne siste fredagen i mars, bestemmer jeg meg likefullt for å gjøre en hederlig innsats i å spore nettopp lykke. Jeg får ingen lett start på dagen. Pulsen stiger for eksempel ikke av nyheten som kommer når jeg er på badet, om at Bettan er i syvende himmel over å ha fått kjærlighetsbeviset fra sin mann, i form av en gedigen diamantring, til 50-års-dagen. Jeg klarer ikke å bli lykkelig av sånt, jeg. Sorry, Bettan. Jeg kler på meg, går ut i dagen og skjerper sansene. Jeg har ikke glemt løftet jeg ga meg selv denne morgenen. Under lufteturen med hunden i Slottsparken, ser jeg etter årets første vårtegn. Men markblomstenes tid er ikke kommet ennå, og dermed er jeg like langt. Før jeg går inn igjen for å sette over morgenkaffen, lar jeg hunden ha gleden av å velte de sist oppsatte, og delvis nedsmeltede snømennene, mens jeg selv unner ansiktshuden min en dose sårt tiltrengte D-vitaminer. Altså sitter jeg en stund på én av de hvitmalte benkene som slottsgartneren så elskverdig har funnet frem igjen fra vinter-depotet, og myser brilleløs mot den etterhvert så varmende ildkulen, høyt der oppe. Med så god hjelp fra en lyseblå himmel, har den alle forutsetninger for å kunne strutte på en dag som denne, solen. Det må være mens jeg står foran kaffetrakteren, tilbake i leiligheten, at det inntreffer: "Karen Christine Friele har fått æresmedlemsskap i Arbeiderpartiet", annonserer radiostemmen. I samme sekund gjør kjøkkeninnretningen alvor av å helle glohett vann over de forlengst filtermalte kaffebønnene. Det gjør susen, og jeg kjenner en varme bre om seg i mageregionen. Ikke fordi jeg sympatiserer med Arbeiderpartiet – Gud forby – men fordi Kim har fått nok en velfortjent heder for sin mangeårige innsats for de homofiles rettigheter, minoriteten som i sin tid ble ansett både som pervertert og strafferettslig tilregnelig, for det den er. Jeg skal ikke komme med bastante meninger om forslaget til felles ekteskapslov og dets derivater. Det anser jeg meg ikke kompetent til. Jeg nøyer meg med å glede meg over at mye har skjedd siden unge Friele, ofte forgjeves, brukte lørdagene sine ved nedgangen til Nationaltheateret T-banestasjon til å speide etter likesinnede, frem til utmerkelsen hun idag er blitt tildelt av landets Statsminister. Jeg ønsker å takke Kim Friele for hennes mot til å være synlig i kampen for økt aksept og mindre stigmatisering. Mitt håp er at denne generasjon homofile er den siste som lar seg behandle som annenrangs borgere i det norske samfunnet. Det tror jeg kan gi positive utslag i den dystreste av alle former for lesning, nemlig selvmordsstatistikken. Oslo, 28. mars 2008, Jan Eliassen
jan_e: STORTINGSVALGET 2009
mars 10th, 2008
Partiene på venstresiden har funnet sitt Soria Moria. Ære være dem for det. De skal ha for samarbeidsvilje og engasjement, men jeg deler ikke nødvendigvis deres entusiasme for prosjektet. For det må da være lov å ønske seg en Helseminister som ikke lar passere at over 200.000 mennesker står i sykehuskø og en Energiminister som ikke eksporterer all gassen ut av landet - som om vi ikke kunne ha tilrettelagt for bruk av denne ressursen til matlagingen vår og til oppvarming av husene våre. Det hadde også vært ryddigere med en Miljøvernminister som ikke setter munnkurv på landets fremste industrileder og mer betryggende med en Forsvarsminister som ikke bebuder norsk alenegang i et internasjonalt forum av avgjørende betydning for landets sikkerhet. I tillegg ligger det an til at vi får en Barne- og Likestillingsminister som ordlegger seg som om Norge bestod av 4,7 millioner småbarnsfamilier og som om samtalen rundt de tusen middagsbord utelukkende dreide seg om fedre skal ha si eller så stor andel av svangerskapspermisjonen. Sysler ikke du forresten med skolepolitikk, Anniken Huitfeldt?
Velgerne er tjent med alternativer, og politikerne er avhengige av velgerne. Mer komplisert er det ikke. Derfor er tiden moden for et interessant politisk prosjekt også på høyresiden. Av respekt for halve velgermassen, burde fire partiledere snarest begynne å snakke sammen. Jeg håper dere allerede er i gang, for utfordringene står i kø. Politikk er mulighetenes kunst, og Norge mulighetenes land. Ingen visjonær politiker dyrker ulikheter, eller lukker samarbeidsdøren resolutt igjen før sonderingssamtaler er et tilbakelagt stadium. Slikt burde ikke forekomme i et land som Norge, som har lange og stolte tradisjoner innen konsensus og dugnadsånd. Hører du, Lars Sponheim?
For ordens skyld: Mitt nattbord er blottet for Høyres håndbok, og jeg ber ingen aftenbønn for Dagfinn Høybråten. Jeg har heller ikke portrettet av partiformann Siv Jensen på veggen, og drømmer ikke om en sauebonde fra Hardanger. Ikke som jeg vet om ihvertfall. Jeg har i det hele tatt ikke gått søndagsskolen i noen av partiene, eller vært medlem av noen politisk organisasjon. Klinisk fri for nettverkstilhørighet er jeg også, slikt er vel en sjeldenhet i våre dager. Kanskje er det på tide at jeg engasjerer meg? At en bergenser skal holde kjeft over tid er jo dessuten henimot naturstridig. Det vet de fleste som kjenner én eller flere av oss. Ikke sant, Inge Lønning?
La oss si at dette var en spe begynnelse på engasjementet mitt. Jeg, og mange med meg, venter i spenning på den konstruktive dialogen som nødvendigvis må føres mellom partilederne på borgerlig side, frem mot neste Stortingsvalg. Og skulle den mot formodning utebli, dialogen altså, så lar jeg nok høre fra meg igjen. Det er et løfte. Er det ikke det det heter på politikerspråket?
Oslo, 22. februar 2008.
jan_e: UTEN HURTIGTOG STAGNERER NORGE?
mars 9th, 2008
For ikke lenge siden (23/2) kunne VG rapportere at "togene var forsinket med 2500 timer, bare i januar, og at Jernbaneverket, som skal drive og utvikle jernbanenettet, er skyld i over 30% av alle forsinkelsene i togtrafikken". Noen dager senere (27/2), fulgte Aftenposten opp: "Togkaos i årevis", var førstesideoppslaget. "Jernbaneverket har hverken penger eller mannskap til å nå målet om full oppgradering av jernbanestrekningen rundt Oslo S innen 2011", het det i artikkelen.
Det er mulig at jeg er født under en heldig stjerne. For ikke bare har akkurat dette Signaturtoget forlatt Oslo S på minuttet 08.11 – det er i tillegg særs bekvemt å sitte her i vogn nummer 3 denne solfylte formiddagen i mars, på vei mot Vestlandets hovedstad. Jeg lar meg ikke affisere av avisenes krigstyper, og har bestemt meg for å nyte denne togturen over høyfjellet. Strekningen på knappe 50 mil mellom landets to største byer vil uansett ikke være tilbakelagt før om drøye 7 timer, så jeg kan koste på meg å la nytelsen vare i en halv evighet.
Togsettet, ifølge konduktøren av typen BM73, har imidlertid ikke nådd Nesbyen før jeg tar meg i å observere at det tilbakelegger strekningen på en uforskammet sakte måte, som om landskapene utenfor vinduene er statister i en film vist i langsom kino. Nå skal det umiddelbart presiseres at jeg ingenlunde er ekspert på skinnegående materiell. Men min fatteevne er såpass velutviklet at jeg skjønner at jeg er meget langt fra å være ombord i et Train à grande vitesse, eller TGV, som franskmennene forkorter disse hurtiggående ingeniørbragdene de kan flotte seg med nede på Kontinentet.
"Slike fartsmaskiner har vi da vitterlig ikke behov for her til lands", tenker jeg, før jeg trekker pusten dypt inn, og gjør en anstrengelse for å fortrenge det faktum at EU-borgerne forflytter seg i et slikt forrykende tempo mellom byene sine at togene i stor grad har overtatt flyenes rolle på korte og mellomlange distanser. Mens jeg ennå er på innpust, orker jeg heller ikke å forfølge tankerekken om hvorvidt tog ganske sikkert gir større miljøgevinster og mindre CO2-utslipp enn transportmidlene som trafikerer høyere luftlag. På utpust tenker jeg at vi i det hele tatt ikke liker å innrømme at vi er underlegne EU, hverken når det gjelder transport eller miljø. Noen av oss er sågar så ukritisk fascinerte av unionens fortreffeligheter at vi aller helst skulle sett oss innenfor det gode selskap. Jo, men er det ikke slik vi føler det da, Thorbjørn Jagland?
Like etter avgang fra Ustaoset (hvor jeg har hatt en etterlengtet røykepause), kommer jeg forresten på en vits som Stortingspresidenten kan dra – helt vederlagsfritt og alldeles blottet for høner – neste gang han skal takke for maten i lystig lag: "Vet du hvor mange som jobber i Jernbaneverket? Tilsynelatende ingen". (Latter og applaus fra salen). Men, innimellom festtalene, sånn til hverdags, oppfordrer jeg Th. Jagland til å utøve det presset som er påkrevd på egne og andres representanter, for at Norges hovedstad skal kunne smykke seg med et jernbanenett som går på skinner (hvor tar jeg det fra?) i god tid før gjestene fra Fauske i nord til Kristiansand i sør inntar Oslo, for å delta i festlighetene i forbindelse med 200-års-jubiléet for landets Grunnlov. (Nå har latteren forresten stilnet her fra vindusplass nr. 165).
Det kan være de endeløse, snøkledte fjellviddene i horisonten som bidrar til den behagelige følelsen av sinnsro som er i ferd med å ta bolig i meg. Eller skulle det ikke mer til enn et avbrekk fra Hovedstadens hektiske puls for å finne sjelefred? Jeg senker skuldrene, og lar Jernbaneverk, Storting og humla suse. Vi har det uansett ikke travelt her i landet, har vi vel?
På Finse er beslutningen tatt: Hvis Tornerose kunne sove i 100 år, så kan undertegnede dorme til Bergen. Idet jeg lukker øynene, kommer bildet opp på netthinnen: Både delegater og deltagere virker blide og fornøyde der de suser gjennom nord-norske alpelandskap med en toppfart på 360 km/t. Over høyttalerne annonseres tidspunktet for ankomst til endestoppet på den nylig åpnede Tromsø stasjon. Og på perrongen i Nordens Paris står en litt nervøs bunadskledd Åslaug Haga og venter på sine gjester. Som ansvarlig for OL-festen, skal hun snart blåse det hele igang…
Det er heldigvis gratis å drømme! I virkelighetens verden er nordmenn flest både nøkterne og fornuftige mennesker. Vi setter tæring etter næring. Derfor glemmer vi både OL og hurtigtog. Som plaster på såret, forlanger vi derimot en umiddelbar oppgradering av det eksisterende tognettet. Pendlerne på Østlandet har betimelig nok mistet tålmodigheten.
Fikk du med deg alt dette nå, Steinar Killi?
Bergensbanen, 5. mars 2008.