jan_e

For ikke lenge siden (23/2) kunne VG rapportere at "togene var forsinket med 2500 timer, bare i januar, og at Jernbaneverket, som skal drive og utvikle jernbanenettet, er skyld i over 30% av alle forsinkelsene i togtrafikken". Noen dager senere (27/2), fulgte Aftenposten opp: "Togkaos i årevis", var førstesideoppslaget. "Jernbaneverket har hverken penger eller mannskap til å nå målet om full oppgradering av jernbanestrekningen rundt Oslo S innen 2011", het det i artikkelen.

Det er mulig at jeg er født under en heldig stjerne. For ikke bare har akkurat dette Signaturtoget forlatt Oslo S på minuttet 08.11 – det er i tillegg særs bekvemt å sitte her i vogn nummer 3 denne solfylte formiddagen i mars, på vei mot Vestlandets hovedstad. Jeg lar meg ikke affisere av avisenes krigstyper, og har bestemt meg for å nyte denne togturen over høyfjellet. Strekningen på knappe 50 mil mellom landets to største byer vil uansett ikke være tilbakelagt før om drøye 7 timer, så jeg kan koste på meg å la nytelsen vare i en halv evighet.

Togsettet, ifølge konduktøren av typen BM73, har imidlertid ikke nådd Nesbyen før jeg tar meg i å observere at det tilbakelegger strekningen på en uforskammet sakte måte, som om landskapene utenfor vinduene er statister i en film vist i langsom kino. Nå skal det umiddelbart presiseres at jeg ingenlunde er ekspert på skinnegående materiell. Men min fatteevne er såpass velutviklet at jeg skjønner at jeg er meget langt fra å være ombord i et Train à grande vitesse, eller TGV, som franskmennene forkorter disse hurtiggående ingeniørbragdene de kan flotte seg med nede på Kontinentet.

"Slike fartsmaskiner har vi da vitterlig ikke behov for her til lands", tenker jeg, før jeg trekker pusten dypt inn, og gjør en anstrengelse for å fortrenge det faktum at EU-borgerne forflytter seg i et slikt forrykende tempo mellom byene sine at togene i stor grad har overtatt flyenes rolle på korte og mellomlange distanser. Mens jeg ennå er på innpust, orker jeg heller ikke å forfølge tankerekken om hvorvidt tog ganske sikkert gir større miljøgevinster og mindre CO2-utslipp enn transportmidlene som trafikerer høyere luftlag. På utpust tenker jeg at vi i det hele tatt ikke liker å innrømme at vi er underlegne EU, hverken når det gjelder transport eller miljø. Noen av oss er sågar så ukritisk fascinerte av unionens fortreffeligheter at vi aller helst skulle sett oss innenfor det gode selskap. Jo, men er det ikke slik vi føler det da, Thorbjørn Jagland?

Like etter avgang fra Ustaoset (hvor jeg har hatt en etterlengtet røykepause), kommer jeg forresten på en vits som Stortingspresidenten kan dra – helt vederlagsfritt og alldeles blottet for høner – neste gang han skal takke for maten i lystig lag: "Vet du hvor mange som jobber i Jernbaneverket? Tilsynelatende ingen". (Latter og applaus fra salen). Men, innimellom festtalene, sånn til hverdags, oppfordrer jeg Th. Jagland til å utøve det presset som er påkrevd på egne og andres representanter, for at Norges hovedstad skal kunne smykke seg med et jernbanenett som går på skinner (hvor tar jeg det fra?) i god tid før gjestene fra Fauske i nord til Kristiansand i sør inntar Oslo, for å delta i festlighetene i forbindelse med 200-års-jubiléet for landets Grunnlov. (Nå har latteren forresten stilnet her fra vindusplass nr. 165).

Det kan være de endeløse, snøkledte fjellviddene i horisonten som bidrar til den behagelige følelsen av sinnsro som er i ferd med å ta bolig i meg. Eller skulle det ikke mer til enn et avbrekk fra Hovedstadens hektiske puls for å finne sjelefred? Jeg senker skuldrene, og lar Jernbaneverk, Storting og humla suse. Vi har det uansett ikke travelt her i landet, har vi vel?

På Finse er beslutningen tatt: Hvis Tornerose kunne sove i 100 år, så kan undertegnede dorme til Bergen. Idet jeg lukker øynene, kommer bildet opp på netthinnen: Både delegater og deltagere virker blide og fornøyde der de suser gjennom nord-norske alpelandskap med en toppfart på 360 km/t. Over høyttalerne annonseres tidspunktet for ankomst til endestoppet på den nylig åpnede Tromsø stasjon. Og på perrongen i Nordens Paris står en litt nervøs bunadskledd Åslaug Haga og venter på sine gjester. Som ansvarlig for OL-festen, skal hun snart blåse det hele igang…

Det er heldigvis gratis å drømme! I virkelighetens verden er nordmenn flest både nøkterne og fornuftige mennesker. Vi setter tæring etter næring. Derfor glemmer vi både OL og hurtigtog. Som plaster på såret, forlanger vi derimot en umiddelbar oppgradering av det eksisterende tognettet. Pendlerne på Østlandet har betimelig nok mistet tålmodigheten.

Fikk du med deg alt dette nå, Steinar Killi?

Bergensbanen, 5. mars 2008.